Samarbeid i valgkampen
Enhver relasjon eksisterer alltid på to nivåer
- Nivået over vannskorpen, som alle rundt kan se.
- Nivået under vannskorpen, hvor de skjørere og sårbare følelsene ligger.
Den gode nyheten er denne: Irritasjonen over brødsmulene er et tegn på at du bryr deg. Hvis samarbeidet ikke hadde betydd så mye for deg, ville du heller ikke brydd deg om smulene.
Den andres feil?
Partene har ofte et bilde av at den andre er roten til konflikten og runddansen: «Bare du endrer deg, er problemet løst.»
Men skal man få til et respektfullt samarbeid, er det viktig at partene ser at en negativ runddans er noe begge trekkes inn og bidrar til.
– Dansen er et samspill, og negative sykluser er noe man fanges inn i sammen. Derfor må man også komme ut av dem sammen. Det gir mange håp.
Hvordan identifisere en negativ syklus?
– Hva har du i bagasjen?
I noen faser av politikerlivet kan det være ekstra lett å havne i negative runddanser.
For eksempel:
- I rekrutteringsfasene
- I perioder hvor organisasjonen skal bygges og bemannes
- Når man får omsorgsansvar for syke og/eller gamle foreldre/partnere eller barn
- I valgkamper
– «Alle» politikerrelasjoner har sine mønstre, også de som sier at de aldri skranter i samarbeidet. At begge blir stille og trekker seg unna når ting blir vanskelig, er også et mønster.
Den viktigste faktoren for å få det bedre er at begge parter er nysgjerrige på seg selv og samarbeidspartner.
– Det er alltid en grunn til at man reagerer som man gjør overfor hverandre. Alle har automatiserte prosesser i seg. Erfaringsmessig kommer mange av disse fra barndommen og tidligere samarbeidsprosesser.
For eksempel bør partene reflektere tilbake til: Hvordan løste foreldrene våre konflikt? Hvordan har det påvirket oss? Og hva har det å si for samspillet oss imellom?
– Det handler ikke om å fordele skyld, men om å forstå seg selv bedre og ta ansvar for egne mønstre.
Å våge å være sårbar
En krangel om «oppvasken» eller politisk handlingsrom handler alltid om noe dypere: Ser du meg? Forstår du meg?
Det er vanskelig å snakke om disse følelsene. Vi føler oss nakne og sårbare. Derfor sveiper vi dem under teppet og håper det blir bedre neste gang, eller blir aggressive og kompromissløse i første omgang.
– Konsekvensen er at vi bare snakker om ting mens vi er trigget og irriterte. Derfor er det «gull» å ta samtalen i «fredstid».
Da kan man for eksempel åpne praten med å si: «Dette er så vanskelig å snakke om, jeg kjenner jeg er redd, men kan vi være så gode og snakke om det? For jeg vil at vi skal hjelpe hverandre ut av det.»
Lykke til!
Dette skal vi klare gjennom valgkampen i Pensjonistpartiet!
Tormod (Gammel HR-rådgiver)
