Derfor ønsker Pensjonistpartiet utredning om kjernekraft.
I 2022 var det totale energiforbruket i Norge på 219 TWh inkludert forbruket av olje og gass. For å bli et nullutslippssamfunn i 2050 trenger vi å bygge ut betydelige mengder med elektrisk kraft. Pensjonistpartiet er skeptiske til at dette skal løses bl.a. med store mengder ustabil sol- og vindkraft. Det vil kreve mye arealer og ødelagt natur. I tillegg vil det gi svært variable energipriser.
Pensjonistpartiet ønsker å utrede kjernekraft, men så langt har myndighetene stilt seg avvisende til dette av flere årsaker. Noen av argumentene er at det vil ta lang tid å bygge, og at kjernekraft er for dyrt. Statkraft mener dessuten at vi ikke trenger kjernekraft i Norge om Europa kan samarbeide om følgende:
- bygge flere enn 100 stykk av verdens største batteriparker
- øke verdens grønne elektrolysekapasitet 500 ganger
- seksdoble landbasert vind- og solkraft innen 2050
- klare en massiv nettutbygging innad i og på tvers av landegrenser
- halvere fornybar- og batterikostnadene
- redusere hydrogenproduksjonskostnadene med 75%.
Listen inneholder mange usikkerhetsmomenter. Lykkes man ikke med alle disse prosjektene så når vi heller ikke våre mål, og da har verdifull tid gått tapt i kampen mot klimakrisen!
Tiden er et argument som brukes mot kjernekraft. Ja, det vil ta tid, ikke minst å få på plass alle retningslinjer og bestemmelser for avfallshåndtering. Det sies videre at det vil gå 10-15 år fra et anlegg bestemmes til det kan være i drift. Derfor er det så viktig at man snarest begynner å utrede kjernekraft.
Kostnader er et argument mot kjernekraft. Ja, kjernekraft er dyrere enn vindkraft. Vi har sett priser på 60-70 øre/kWh for modulbaserte kjernekraftverk. Men også for kjernekraft vil prisen synke etter hvert som antall produserte enheter øker.
Kjernekraftverk gir stabile og forutsigbare priser. Levetiden for et kjernekraftverk er 60-100 år. Det er vesentlig lengre enn for et vindkraftanlegg hvor vindturbinbladene på land har en levetid på 20-25 år. Til havs er levetiden antagelig kortere.
En innvending er at leveranser av små modulkraftverk ligger langt fram i tid. Det stemmer ikke. I USA, Canada og Romania skal det settes i drift fabrikkproduserte modulkraftverk i 2029. I Sverige, Polen, Storbritannia, Sør-Korea og Tsjekkia kommer det nye anlegg i 2030-35.
Flere kommuner i Norge har fattet interesse for kjernekraft. Til nå har 54 kommuner knyttet seg til nettverket Norske kjernekraftkommuner. Fredrik Holm, høyres ordfører i Halden, er valgt som leder. Han ønsker å løfte debatten om kjernekraft i Norge og vil invitere skeptikere, nysgjerrige og kritiske til en saklig diskusjon basert på fakta. Her vil også avfallsproblematikken bli diskutert.
7 kommuner har allerede satt i gang arbeid med tanke på å etablere kjernekraftverk. Mo Industripark i Mo i Rana er ett av stedene hvor man ønsker kjernekraft. De har inngått avtale med Norsk Kjernekraft AS om levering av store mengder energi. De sier: «Ved utplassering av en eller flere små modulanlegg i området kan Mo Industripark forsynes direkte med både strøm og prosessvarme. I tillegg kan dette bidra til at Nord-Norges øvrige strømforsyning, sysselsetting og bosetting kan sikres gjennom kjernekraftverkets levetid, som kan være så lenge som 100 år.»
Vi ser at stemningen for kjernekraft er økende i befolkningen, og den er størst blant de yngste. Fornybar Norge har også innsett dette. «Vi har tapt kampen om folket!» innrømmer fornybarbransjen.
Pensjonistpartiet tror at kjernekraft vil bli en del av en fremtidens energimiks. Vi mener også at det er riktig å bygge små, fabrikkproduserte kjernekraftverk nær der forbruket er størst. Det vil redusere naturinngrep og behovet for store nettutbygginger.
Bjørn Sveheim
Pensjonistpartiet Hamar
Jeg spurte min gode venn William Steffensen om han kunne kommentere dette innlegget da han har god kunnskap om emne, og her er svaret:
Pensjonistpartiets ønske om utredning av kjernekraft deles av svært mange i Norge, men ønsket slik det fremstår i dag er noe mangelfullt.
Argumentasjonen bygger på det totale forbud av energi i Norge pr. i dag ut i fra de sosialistiske partiene, samt Høyre’s, ønske om å erstatte alle fossile energikilder med elektriske innen 2050. Teksten nevner derfor at Norges energi forbruk ligger på 219 TWt, men glemmer å understreke at 155,7 Twt leveres over vårt elektriske nett. Det gjenstår derfor rundt 63 TWt, eller en økning på knapt 50% i forhold til dagens nivå.
For å sette dette i perspektiv til et kjernekraftverk som produserer 1 GW, eller 8,76 TWt årlig så må det bygges vel 7 store kjernekraftanlegg hver med en kapasitet på 1 GW for å makte denne omleggingen. Utnytter en varmtvannet effektivt i de største byene vil en klare å redusere dette behovet til kanskje 5, muligens 4, men ikke færre.
Fjernvarme anlegg er best utbygd i Oslo. Dernest kommer Bergen, men Trondheim og Stavanger utnytter ikke spillvarmen fra bossforbrenningsanleggene i nevneverdig grad. Så her må det investeres mye for å utnytte fjernvarmen godt.
Byer som Bodø og Tromsø vil med fordel kunne nytte godt av slike fjernvarmeanlegg, men byene er ellers for små til stordrift. Der kan mindre reaktorer kunne finne sin rolle, men i byer som Oslo, Bergen, Trondheim og Stavanger vil de være best tjent med store reaktorer.
Artikkelen tar dessverre ikke høyde for bruk av de store reaktorene, kun de små modulære. Fordelen med de små modulære er at de krever mindre investering kostnader enn de store. Dermed tenker en seg at en bygger en av gangen og setter dem i drift suksessivt som de begynner å tjene penger.
Ulempen med de små kontra de store som AP1000 er at de små har en virkningsgrad rundt 1/3. Det betyr at kun 33% av varmen kan omsettes til elektrisk energi. De store har en virkningsgrad som nærmer seg 40%, hvis de opereres optimalt. Klarer de 39% er det nesten 20%-poeng mer enn de små og dette er signifikant bedre.
I tillegg snakker vi om reaktorer i tilfellet de modulære maksimalt har 300 MW termisk energi, mens AP1000 operer med reaktorer på 1400 MW termisk energi. Hver AP1000 reaktor forventes å levere 500 MW elektrisk energi.
Det er bruken av store men mer effektive turbiner som fremmer de store reaktor systemene. Et atomkraftanlegg på 1 GWe i Oslo vil således kun trenge to reaktorer. Satser en på de små vil en derimot trenge mange små.
Dette dilemmaet kommer ikke frem i teksten, men det bør adresseres fordi byer som Oslo, Bergen, Stavanger og Trondheim, ja kanskje også Kristiansand vil være bedre tjent med større anlegg med minst en reaktor av AP1000 typen.
Argumentasjonen for vindkraft er eller god. Det er ingen tvil om at et tilstrekkelig antall store reaktorer i de største byene våre vil igjen kunne skape et overskudd av elektrisk kraft i Norge, og således fjerne behovet for flere dyre overføringslinjer.
Dette vil også være en betydelig besparelse som artikkelen ikke legger vekt på, og den hevder videre at produksjonskostnadene ved bruk av små modulære kjernekraftanlegg vil ligge på 70 øre kWt. For et større anlegg som også utnytter fjernvarmen godt snakker vi om kanskje bare 50 øre kWt i produksjonskostnader!
Det er derfor ikke gitt at strømmen blir dyrere enn vindkraft. Tar en alt med i betraktningen så blir den ikke det.
Ved å bygge et moderne atomkraftverk nær en by sparer en mye på korte kraftlinjer. Vindkraft krever lange kraftlinjer, og nær vindturbinene må en velge dyre jordkabler. Likestrømmen som
vindturbinene produserer må også transformeres over til vekselstrøm som resten av nettet består av. Og bruk av batterier, representerer kun en tilleggsutgift samt enda et tap av energi.
Hva som menes med “elektrolyse kapasitet” er ikke godt å si, men det kan være at forfatteren hadde bruk av elektrolytt batterier i tankene. Disse er betydelig billigere enn lithium batterier, og kan således få ned kostnaden ved bruk av slike batteri-parker. Men, de representerer likevel en tilleggsutgift som en slipper ved bygging av tilstrekkelig kjernekraft kapasitet.
Artikkelen er velskrevet. Den er så godt skrevet at en kan bli forledet til å tro at den dekker alt, men den gjør ikke det. Små reaktorer er ikke egnet for de større byene, og den er for passiv overfor alle kostnadene som videre utbygging av vindturbiner og nettet vil kreve.
Videre er det ikke nødvendig å bygge ut så mye som artikkelen først hevder. Hverken Norge eller EU kommer til å klare å erstatte alle fossile energi kilder innen 2050. Det Norge trenger er å bygge ut tilstrekkelig kjernekraft slik at vi igjen får en overskuddssituasjon i markedet, til tross for fortsatt eksport av elektrisk kraft gjennom kablene til kontinentet.
Får vi så på plass en ordning med at prisene fastsettes som følge av tilbud og etterspørsel på det norske markedet så vil vi komme godt ut av det i fremtiden, ikke minst fordi fjernvarme vil bli utnyttet i langt større grad enn i dag, og ikke minst langt mer effektivt enn nå.
Hei, jeg stilte William spørsmål om han kunne kommentere dette med avfallsproblematikk, kostnad, når slike anlegg kan stå ferdig og om hvor han mener man bør hente ekspertisen for bygging av store kraftverk og om byggetiden da vil reduseres da de sitter med fasiten. Jeg sender derfor hele kommentaren på nytt, da han har sydd dette sammen med den opprinnelige kommentaren.
Pensjonistpartiets ønske om utredning av kjernekraft deles av svært mange i Norge, men ønsket slik det fremstår i dag er noe mangelfullt.
Argumentasjonen bygger på det totale forbud av energi i Norge pr. i dag ut i fra de sosialistiske partiene, samt Høyre’s, ønske om å erstatte alle fossile energikilder med elektriske innen 2050. Teksten nevner derfor at Norges energi forbruk ligger på 219 TWt, men glemmer å understreke at 155,7 Twt leveres over vårt elektriske nett. Det gjenstår derfor rundt 63 TWt, eller en økning på knapt 50% i forhold til dagens nivå.
For å sette dette i perspektiv til et kjernekraftverk som produserer 1 GW, eller 8,76 TWt årlig så må det bygges vel 7 store kjernekraftanlegg hver med en kapasitet på 1 GW for å makte denne omleggingen. Utnytter en varmtvannet effektivt i de største byene vil en klare å redusere dette behovet til kanskje 5, muligens 4, men ikke færre.
Fjernvarme anlegg er best utbygd i Oslo. Dernest kommer Bergen, men Trondheim og Stavanger utnytter ikke spillvarmen fra bossforbrenningsanleggene i nevneverdig grad. Så her må det investeres mye for å utnytte fjernvarmen godt.
Byer som Bodø og Tromsø vil med fordel kunne nytte godt av slike fjernvarmeanlegg, men byene er ellers for små til stordrift. Der kan mindre reaktorer kunne finne sin rolle, men i byer som Oslo, Bergen, Trondheim og Stavanger vil de være best tjent med store reaktorer.
Artikkelen tar dessverre ikke høyde for bruk av de store reaktorene, kun de små modulære. Fordelen med de små modulære er at de krever mindre investering kostnader enn de store. Dermed tenker en seg at en bygger en av gangen og setter dem i drift suksessivt som de begynner å tjene penger.
Ulempen med de små kontra de store som AP1000 er at de små har en virkningsgrad rundt 1/3. Det betyr at kun 33% av varmen kan omsettes til elektrisk energi. De store har en virkningsgrad som nærmer seg 40%, hvis de opereres optimalt. Klarer de 39% er det nesten 20%-poeng mer enn de små og dette er signifikant bedre.
I tillegg snakker vi om reaktorer i tilfellet de modulære maksimalt har 300 MW termisk energi, mens AP1000 operer med reaktorer på 1400 MW termisk energi. Hver AP1000 reaktor forventes å levere 500 MW elektrisk energi.
Det er bruken av store men mer effektive turbiner som fremmer de store reaktor systemene. Et atomkraftanlegg på 1 GWe i Oslo vil således kun trenge to reaktorer. Satser en på de små vil en derimot trenge mange små.
Dette dilemmaet kommer ikke frem i teksten, men det bør adresseres fordi byer som Oslo, Bergen, Stavanger og Trondheim, ja kanskje også Kristiansand vil være bedre tjent med større anlegg med minst en reaktor av AP1000 typen.
Argumentasjonen for vindkraft er eller god. Det er ingen tvil om at et tilstrekkelig antall store reaktorer i de største byene våre vil igjen kunne skape et overskudd av elektrisk kraft i Norge, og således fjerne behovet for flere dyre overføringslinjer.
Dette vil også være en betydelig besparelse som artikkelen ikke legger vekt på, og den hevder videre at produksjonskostnadene ved bruk av små modulære kjernekraftanlegg vil ligge på 70 øre kWt. For et større anlegg som også utnytter fjernvarmen godt snakker vi om kanskje bare 50 øre kWt i produksjonskostnader!
For et par år siden hørte jeg at kostnaden for et AP1000 anlegg på 500 MWe (elektrisk) lå på rundt 80 milliarder kroner. Det høres mye ut, men da har en en energikilde som leverer 95% av tiden, og har en levetid på mist 60 år, kanskje så mye som 100 år!
For private entreprenører blir dette mye, og vanskelig å finansiere. Det er derfor de små modulære reaktorene er blitt så populære. De koster en brøkdel av en AP1000 reaktor, men Statkraft har den nødvendige kapital til å investere i AP1000 reaktorer, og da er disse å foretrekke for våre større byer.
Ved å bygge et moderne atomkraftverk, AP1000, nær en by sparer en mye på korte kraftlinjer, og mindre areal, enten det gjelder vindkraft eller små reaktorer.
Vindkraft krever både lange kraftlinjer, og nær vindturbinene må en ha dyre jordkabler. Likestrømmen som vindturbinene produserer må også transformeres over til vekselstrøm som resten av nettet består av. Og bruk av batterier, representerer kun en tilleggsutgift samt enda et tap av energi.
Hva som menes med “elektrolyse kapasitet” er ikke godt å si, men det kan være at forfatteren hadde bruk av elektrolytt batterier i tankene. Disse er betydelig billigere enn lithium batterier, og kan således få ned kostnaden ved bruk av slike batteri-parker. Men, de representerer likevel en tilleggsutgift som en slipper ved bygging av tilstrekkelig kjernekraft kapasitet.
Avfallsproblematikken har lenge vært et hovedargument mot utbygging av atomkraft. Publikum blir som regel svar skyldig når motstanderne hevder at avfallet er svært farlig. Det er korrekt når det opptrer i reaktorkjernen eller når stavene tas ut av reaktoren og settes i friluft. Men, det er ikke korrekt når de samme stavene så settes i et vannbad.
Innslag på NRK fra Ringhals i Sverige har med all tydelighet vist at det er helt sikkert å gå uten spesial drakter rundt bassenget hvor stavene er senket ned i. Dette skyldes vannets unike modererende egenskaper, og det er de samme egenskapene som gjør at sjøvann innholdene 8 ppm Uran ikke er farlig å svømme i. Det er konsentrasjonen av Uran i havet. Utslippet til havet fra Fukushima reaktorene da de ble truffet av tsunamien førte heller ikke til den miljøkatastrofen demonstranter da hevdet. Inger skader på dyrelivet utenfor Fukushima ble heller registrert, og det samme gjelder for Sellafield anlegget i Storbritannia, som har vært plaget med flere utslipp.
Imidlertid må en søke å unngå utslipp, og gjøre transport av brukt kjernefysisk materiale så sikkert som mulig. Norge kan nemlig sende slikt materiale til Cherbourg Frankrike hvor landet har et stort anlegg for regenerering av brukt kjernefysisk materiale. Dette kan skje med skip, og selv om en skulle være så uheldig at skipet synker vil ikke materialet forurense havet av nevneverdig grad.
Frankrike er imidlertid interessert i dette materialet for å få tilgang til plutoniumet det inneholder til egne kjernevåpen, men også få de større mengdene U235 som de kan gjenbruke til egne kjernereaktorer.
Så til tids estimatene for utredning og bygging av moderne atomkraftverk som artikkelen tar opp. Den hevder at det vil ta 10 til 15 år å bygge et kjernekraftanlegg, og siden artikkelen fokuserer kun på de små modulære reaktorene kan undertegnede si seg enig. Det er ikke byggeprosessen som tar tid, det er utredningene. Og, for de små reaktorene som ikke er utredet grundig nok i hverken Norge eller EU området vil dette bli bøygen. Dette kan ta lang tid!
Så igjen peker pilene på den velkjente AP1000 reaktoren fra Westinghouse. Koreanske selskap har under bygging flere slike reaktorer i Polen, Tsjekkia og Ungarn. De er EU godkjente så godkjenningsprosessen burde kunne gå fort. Det er i grunnen bare å oversette dokumentene slik at energikomiteens medlemmer på Stortinget kan lese dem på norsk. Kommiteen bør komme igjennom dette arbeidet i løpet av ett til to års tid og så fremlegge sine endringsforslag, for behandling i Stortinget. Selve byggeprosessen tar under 5 år, pr. i dag.
Regner vi 5 år og 2 års utrednings tid så vil vi kunne ha på plass det første nøkkelferdige reaktor anlegget om vel 7 års tid, og det er et realistisk estimat, hvis Stortinget nå viser vilje til å ta fatt på utfordringene vi har i vår strømforsyning.
Selv om artikkelen er velskrevet så tar den ikke opp disse aspektene som jeg her har påpekt.
Den er så godt skrevet at en kan bli forledet til å tro at den dekker alt, men den gjør altså ikke det. Små reaktorer er ikke egnet for de større byene, og den er for passiv overfor alle kostnadene som videre utbygging av vindturbiner og nettet vil kreve.
Videre er det ikke nødvendig å bygge ut så mye som artikkelen først hevder. Hverken Norge eller EU kommer til å klare å erstatte alle fossile energi kilder innen 2050. Det Norge trenger er å bygge ut tilstrekkelig kjernekraft slik at vi igjen får en overskuddssituasjon i markedet, til tross for fortsatt eksport av elektrisk kraft gjennom kablene til kontinentet.
Får vi så på plass en ordning med at prisene fastsettes som følge av tilbud og etterspørsel på det norske markedet vil vi komme godt ut av det i fremtiden, ikke minst fordi fjernvarme vil bli utnyttet i langt større grad enn i dag, og ikke minst langt mer effektivt enn nå.
Og, vi sparer flere hundre milliarder som er tiltenkt oppgradering av det eksisterende høyspent nettet. Disse pengene kan gå til finansiering av nye reaktorer i stedet. Nye reaktorer som faktisk vil bli pengemaskiner for oss alle!
William Steffensen Bergen