Hallå Vestby – kjenner du at noe er i ferd med å skje?

Og her kommer jeg til det jeg kanskje undrer meg mest over.

Hva får Vestby igjen?

For hvis Moss havn får mulighet til å vokse og Vestby skal ta imot gods som innlandshavn, er det vel ikke urimelig å spørre hvordan regnestykket ser ut for oss?

Det kan komme arbeidsplasser. Det kan komme næringsutvikling og inntekter. Det skal vi selvfølgelig ikke kimse av.

Men hvis det samtidig kommer mer trafikk, mer slitasje på veiene og behov for store investeringer i infrastruktur, bør vi vel vite litt mer om både plussene og minusene før vi bestemmer oss for hva vi mener.

Et nytt E6-kryss er heller ikke gratis.

Hvem skal betale?

Og hvordan fordeles egentlig gevinstene og kostnadene dersom Vestby skal være innlandshavn for Moss havn? 

Jeg vet ikke.

Og akkurat det er kanskje poenget.

Jo mer vi har begynt å se på saken, desto flere spørsmål dukker opp.

Hvor langt har egentlig planene kommet? Hvilke møter har vært holdt? Hva finnes av trafikkutredninger? Hva er diskutert med Moss Havn, Bane NOR, Statens vegvesen, fylkeskommunen, grunneiere og logistikkaktører?

Det kan godt hende at kommunen har gode svar på mye av dette.

Da vil vi gjerne høre dem.

Vaktbikkjene kommer derfor til å snuse litt videre. Vi vil se på dokumentene, be om innsyn der det er nødvendig og forsøke å skille mellom det som faktisk er bestemt, det som er under arbeid – og det som foreløpig bare er muligheter og planer. 

Ikke for å «ta» kommunen.

Ikke for å være mot alt som heter utvikling.

Og heller ikke fordi vi allerede har bestemt oss for hva svaret skal være.

Vi er ganske enkelt nysgjerrige.

For bak hele diskusjonen om terminaler, tog og lastebiler ligger det et mye større spørsmål:

Hva slags Vestby ønsker vi å overlate til dem som kommer etter oss?

Selvfølgelig skal kommunen utvikle seg. Vi trenger arbeidsplasser og et næringsliv som skaper verdier. Men Vestby er også hjemmet vårt. Her skal folk bo, barn vokse opp og lokalsamfunn leve videre.

Et sted kan forandre seg ganske mye uten at noen egentlig bestemte seg for at akkurat slik skulle det bli.

En terminal her. Et lagerbygg der. En ny vei. Så ett område til.

Hver beslutning kan være både forståelig og godt begrunnet når vi ser på den alene.

Men summen av dem kan bli et helt annet Vestby.

Det er derfor jeg mener tiden er inne for at vi løfter blikket litt.

Ikke bare spør om vi skal ha en godsterminal eller ikke.

Men spør:

Hva ønsker vi at Vestby skal være om 10, 20 og 30 år?

Og kanskje burde vi gjøre noe så gammeldags som å møtes og snakke sammen.

Et ordentlig folkemøte.

La kommunen fortelle hva den vet. La politikerne forklare hva de tenker. La næringslivet fortelle hvilke muligheter de ser. La grunneiere og folk som bor i områdene få fortelle hva de er opptatt av.

Og la oss andre få stille spørsmål.

Det behøver ikke være vanskeligere enn det.

Men det bør skje før de store beslutningene blir tatt

For hvis innbyggerne først blir invitert inn når kartene er tegnet, planene lagt og toget nesten står klart til avgang, er det ikke så mye igjen å ha folkestyre om.

Så, hallå Vestby:

Kanskje det er på tide at vi finner ut hva som egentlig er på vei?

Vi bare spør.

Arild
Vaktbikkjene i Vestby