Nyheter fra Akershus

TILBAKEBLIKK PÅ KATASTROFEÅRET 2011

Detaljer

Publisert lørdag 07. januar 2012 19:49

Skrevet av Frede Sund

Atter igjen har vi lagt et år bak oss som vi helst vil huske for vår suksess i valget, som det eneste partiet utenom Høyre med fremgang, og hvilken fremgang?

Våre to nye kommunepartier i Steigen og på Hitra stormet frem med henholdsvis 17 og 12 % representasjon og viste at vårt parti har sin berettigelse og at seniorvelgerne forstår hvem som ønsker å tale deres sak.

Vi hadde fremgang i Frogn og manglet bare 20 stemmer på å doble representasjon, mens Ski fikk meget god uttelling i forhandlingene etter valget.

På tross av en liten tilbakegang i tre kommuner, kom fylket godt fra valget og kan starte jobben mot neste valg om 4 år, med utbygging av fylkespartiets apparat.

Men aller først og den største oppgaven fremover vil være rekruttering, rekruttering av yngre seniorer som har forstått at det er deres sak vi har aller mest å kjempe for i fremtiden.

Men for verden og nasjonen Norge var 2011 et katastrofeår, både for alle som ble ofre, de som burde vist ansvar og de som fikk sine manglende lederegenskaper og kompetanse innen sikkerhet og beredskap illustrert på verst mulig måte. Dessuten viste 2011 en statsledelse som bare ”tok ansvar” uten helt å fatte at det også innebar å sørge for at de som fikk delegert myndighet brukte den til beste for nasjonen.

For verden var den største katastrofen jordskjelvet og tsunamien som rammet Japan, både med hensyn til antall ofre, ødeleggelser og nasjonal økonomisk tilbakeslag.

Deretter kommer tapene av menneskeliv ellers i Asia etter flom og jordskjelv i flere store land, mens den arabiske vår som etter hvert synes å gli over i vinter, har gitt et ufattelig antall tapte menneskeliv som pris på veien mot mere demokratiske nasjoner i Middelhavsområdet.

Disse lidelsene gjør jo at vi er glade for å bo i et trygt og godt land der problemene sett utenifra synes å være luksusproblemer, men når de rammer svake grupper som syke, handikappede, trygdede og helse og omsorg for eldre, som gjør livet enda vanskeligere, endatil forkorter det eller avslutter det unødvendig tidlig, da vil vi ikke kalle det luksusproblem. Det er nok å nevne at helsekøene stadig stiger og inneholder personer med livstruende symptomer som gir garantier som ikke overholdes, eller de vel 4.700 nordmenn som døde under behandling på sykehus i fjor som følge av feil.

For oss pensjonister startet katastrofene allerede i desember 2010 da vi mottok våre skattekort, hvis vi ikke hadde vært ekstra våkne og fått med oss Stortingets unisone vedtak, med unntak av FrP, om et nytt progressivt skattesystem kun for pensjonister.

Manifestasjonen var våre nye skattekort som ødela jule- og nyttårsfeiringen for mange pensjonister som ikke forsto hvordan de skulle klare seg som den nye skatteadelen, og spesielt de som bodde i kommuner med eiendomsskatt.

Verken Stortinget, Finansdepartementet eller Skatteetaten syntes å forstå hva som ble vedtatt, noe det antall forskjellige skattekort en av våre kolleger mottok hver gang han protesterte, de svar vi har fått fra statssekretærer i Finansdepartementet og på det faktum at en overgangsordning på fire år ble innført allerede i februar.

Går en dessuten inn på nettsiden www.rettferdighet.org vil man få se grafisk fremstilt forskjellen mellom det politikerne trodde de innførte og hva de i realiteten vedtok, fremkommet ved et samarbeide mellom styremedlem i LRE og en professor ved NHH. De forlangte en ny og mer representativ datamodell for pensjonistgruppene fra Finansdepartementet, fordi den de hadde definert, var en type pensjonist som ikke finnes.

Allikevel er det skremmende at pensjonistene nå skal fungere som en egen skattegruppe, der de ”rike” skal betale for de ”fattige”, der dessuten minstefradrag er lavere og trygdeavgift 1,7 % høyere enn for yrkesaktive. Konsekvensen av dette er at med samme brutto ytelse, betaler pensjonister høyere skatt enn de yrkesaktive.

Husk derfor at fra 2014 slår dette til med full kraft, blant annet med langt lavere skattefordel for pensjonister med rentefradrag som vil bli underlagt bruttobeskatning.

Neste katastrofe var vedtaket om innføring av Samordningsreformen innen helse fra 2012, tett fulgt av revisjon av Nasjonal Helselov, som er katastrofal for pasientene og som en overlege skrev til oss om den siste, basert på et menneskesyn som er hjerterått. Dette var spesielt myntet på de over 80 år og deres rett til medisinsk behandling, ikke bare pleie, som nå kan bli resultatet.

Slik syntes ikke å bekymre verken regjeringen, Pensjonistforbundet, vår gruppes eneste høringsinnstans, som legene hadde vært i resultatløse møter med, eller Stortinget som vedtok revisjonen uten kny.

Samordningsreformens sammenslåinger og samhandling ved sykehus i Oslo, nedleggelse av Aker og flytting av et pasientgrunnlag på ca. 180.000 til AHUS, har også vist oss en annen katastrofe, den manglende evne og innsikt i planlegging innen det offentlige i å bygge opp og utnytte de nødvendige elektroniske hjelpemidler.

Dette innrømmet forøvrig statsråd Bjurstrøm og bekreftet dermed at vi sakker akterut til 16 plass i Europa, milevidt etter våre nordiske naboer. Det er nok å høre at det brukes nær 200 millioner til felles elektronisk nettverd for sykehusene i Oslo, uten å lykkes, for å forstå at vi er et U-land på feltet, milevis bak eksempelvis Island.

Vinteren 2011 understreket sterkere enn noen gang at vårt land totalt mangler transportmidler publikum kan stole på, spesielt i hovedstaden og Østlandsområdet, for ikke å snakke om vårt veinett, som bare blir verre for hvert år og nå er dårligere enn Albanias, mens et land som Østerrike som var i ruiner i 1945 mens vi hadde Europas tredje høyeste BNP nå sier at senest i 2020 vil veinettet være ferdig utbygget og helt oppgradert.

Da Trygve Bratteli var samferdselsminister i 1962 forsto han, godt hjulpet av to ingeniører som hadde studert veisystemer i USA, at Sør-Norge ville trenge et nett av motorveier og en Motorveiplan Sør-Norge ble vedtatt av Stortinget i 1963, men siden har ingen sett noe av den.

Den ble nemlig stoppet av neste statsråd fra Høyre og dernest skrinlagt av Lorentzen fra AP, begge innvalgt fra Nord-Norge.

Det skal godt sies hvilket parti som har forstått minst, da SP og KRF også har prøvd seg senere, uten å forstå noe av begrunnelsen i 1962, på tross av en formidabel økning av biltettheten.

SVV er jo heller ingen støtte i arbeidet, da de er blitt så politisk infisert at ingeniører med faglig stolthet finner seg andre jobber, i følge en velinformert kilde.

På tross av dette og som en del av katastrofen, la SVV i vår frem for befolkningen i Asker og Bærum alternativene for ny E18 fra vest, med en kommentar om at ingen av disse ville løse køene av nær 120.000 biler i døgnet, med mindre flere syklet eller ble bremset av innføring av enda flere bomringer.

Kan man gå mere baklengs inn i fremtiden og samtidig bruke 15 milliarder?

Så kom den største katastrofen i vårt land på mange år, Anders Behring Breivik (ABB), sprengte regjeringsblokka, selve symbolet på det norske sosialdemokrati og et arkitektonisk klenodium, har vi lært i ettertid og dro dernest til Utøya og drepte mange av de som skulle overtatt denne arven, selve kremen av DNAs fremtid, midt i deres egen politiske smeltedigel.

Etter at det første sjokket over hvem som utførte denne handlingen hadde lagt seg og alle erklæringene om full åpenhet og nestekjærlighet mellom nordmenn hadde gått ut, tok man en pause til 13. august da stortingspartiene hadde bestemt at valgkampen kunne starte, uten forøvrig å få alle partiers besyv.

Selvsagt måtte man utnevne en kommisjon for å granske det som skjedde 22. juli. Den fikk et greit mandat: Sannheten skulle frem og alle steiner skulle vendes!

Mandatet var så greit, fordi man ikke var ute etter syndebukker, ble det sagt. Man skulle bare lære av feilene man fant, men det man glemte, var at der man finner feil, der er det også noen som ikke har gjort jobben sin og andre som ikke har vært sitt ansvar bevisst og sørget for at de gjorde jobben.

Noen har nok forstått dette, for en anmodning fra kommisjonen om utlevering av alt materiale fra saksbehandling, inkludert noter og notater, allerede er møtt med sterk uvilje fra regjeringspartiene.

Uavhengig av alt dette i vårt eget land, så vi hvordan EU slet med å redde økonomien, der det ene økonomiske spøkelset etter det andre ramlet ut av skapet. Norge har jo bidratt med sine milliarder fra Pensjonsfond Utland ved oppkjøp av både greske og italienske statsobligasjoner og senest et tilskudd på 55 milliarder til et nødfond for EU i regi av IMF.

Men dette ligner mye på løsningen i Norge i 2008, da det var bankene som fikk støtte fra Staten, for så å nekte å låne ut mer enn det som ga maksimal fortjeneste for dem, stikk i strid med det mange økonomer ville, å starte prosjekter, få hjulene i gang, så vil leverandører få penger til innvesteringer og innkjøp.

Dette siste har nå også vært foreslått for døve ører i Norge, at vi burde investere en større del av vårt PFU i egen infrastruktur som ligger med ”brukket rygg”, ved hjelp av innleide firma fra EU-land som skriker etter oppdrag og penger, som de så i neste runde vil kunne bruke blant annet til kjøp av våre eksportvarer.

Må man være ikke-politiker eller økonom for å forstå at vi ville høstet på flere områder om vi startet et slikt regime.

Det er over ti år siden Kåre Willoch ledet Sårbarhetsutvalget som avdekket en masse brister i vårt forsvars- og beredskapssystem.

Det er over sju år siden det ble påpekt at regjeringskvartalet var totalt ubeskyttet og vaktavdelingen underbemannet.

Vårt nødtelefonsystem er ikke ferdig utviklet, politiets samband er foreldet, vi har ikke lengre en beredskapstropp fra HV som kan beskytte Stortinget og andre viktige mål i en beredskapssituasjon og vi har ikke sørget for de helikoptre som trengs for at politiet kan utføre den oppgaven helikoptertjenesten var tiltenkt: beredskap 24 timer i døgnet på landsbasis. Tvert imot var det ene helikopteret vi hadde på ettersyn og crew på ferie, mens Forsvarets helikoptre på Rygge og andre stasjoner ikke ble satt på noen form for beredskap.

Til alt overmål har oppslag i pressen de siste dagene vist oss at ABB er et produkt av et barnevern som ikke forsto guttens beste allerede da han var fire år og et rettsvesen som i barnefordelingssaker hørte på en advokat og en mor som kun måneder før hadde ropt om hjelp, istedenfor å la en far med midler, tid, kapasitet og forståelse for behovene sønnen hadde, få ansvaret for ham.

Hvor mange flere barn har blitt ødelagt av disse faktorene og går der ute og blir modne for handlinger et mangelfullt nasjonalt barnepsykologisk nødapparat må ta ansvaret for?

Hvor mye av dette kunne vært unngått om familiestrukturene hadde bestått av flere generasjoner?

I god tid før julehøytiden fikk vi vite at fra Rogaland og nordover ville kysten bli herjet av uvær med orkans styrke og at folket burde la være å krysse fjellet i bil hvis mulig og ellers ta sine forholdsregler. Slik vær er ikke uvant for folk i Nord-Norge, som har opplevd langt sterkere vind, bortimot 30 knop over orkan. Mens lengre syd er dette formidabelt, både for folk og infrastruktur, og har fått store konsekvenser for nyere boligmasse. Hvem sa noe da Byggeforskriftene nettopp ble revidert?

Hva skjer så?

Jo, over 100.000 står uten strøm etter de første to stormene, og det varer i flere dager etter juleaften og neste stormbølge er underveis. Veisambandet er brutt av ras diverse steder, og enda verre, telefoner er ute av drift på grunn av manglende elektrisitet og allerede ett dødsfall knyttes til dette, fordi ambulansen ikke kunne tilkalles.

Telenor og Statskraft jobber febrilsk med full bemanning, men med de varsler som forelå hvorfor ble ikke Forsvaret/HV og DSB satt på beredskap og hvorfor fantes det ikke nødagregat for slike livsviktige funksjoner?

En må ha lov til å spørre seg om hva som har gått galt i dette rikeste og for ikke så lenge siden, beste land i verden å bo i?

Det er allerede tegn som tyder på at noen av dem vi har valgt til å ivareta de oppgaver vi de siste år har sett ikke har fungert, har sviktet, noen ved ikke å bruke den myndighet de har fått til å gjøre det som trengs og ansvarshavende som tildelte de stillingene og derved myndigheten, har ikke vært seg sitt ansvar bevisst og forsikret seg om at alt var i orden.

Når man har dette øverste ansvar, nytter det ikke tro at man kan delegere ansvaret nedover sammen med myndigheten en gir underlagte, selv statsråder.

Har man ansvaret må man ved drill og øvelser se at alt virker som det skal, så får man spørre når siste øvelse av typen Wintex/Cimex ble gjennomført og hvor mange sittende ordførere som har vært med på en slik?

Som sagt over var Kåre Willoch pensjonist da han ledet Sårbarhetsutvalget og hvor mange flere medlemmer som var i tilsvarende alder huskes ikke, men etter at 22. juli Kommisjonen er ferdig, bør et tilsvarende utvalg som det Willoch ledet oppnevnes for å rette opp de feil og mangler som ovennevnte kommisjon, Riksrevisjonen og Sårbarhetsutvalget har pekt på, med et mandat som gir endringer.

Da bør heller ingen av medlemmene ha tilknytning til partier, byråkrati eller rettssystem og de bør alle være over 67 år, med unntak av sekretærer o. l, for å få en bredest mulig horisont, høyest mulig takhøyde og et lengst mulig tids- og hendelsesperspektiv. Det bør dessuten gå ut innbydelser via nettstedene www.emigrant1.org og www.rettferdighet.org i tillegg til Pensjonistpartiet og Seniorforbundets medlemmer.

Antall medlemmer i utvalget bør også settes ganske romslig og innkalling av eksperter bør vær mulig i vid grad.

Da vil jeg ønske alle et Godt Nytt År og lykke til med det politiske arbeide som ligger forut!

Frede Sund

Styremedlem

Akershus Pensjonistparti