Utskrift

KKlimalima og miljø har vært svært lite påaktet som eget tema i valgkampen. Til tross for at verden står overfor en av de viktigste utfordringene i historien, velger politikerne å fjerne seg fra problemstillingene mest mulig. De store partiene prøver til og med å skremme de små til å holde kjeft om de skal bli funnet verdig til å være med i regjeringsforhandlinger etter valget.

Av Ole Kr. Fiksdal
Leder Pensjonistpartiet i Akershus

I gårsdagens demonstrasjon i Oslo, ”Folkets klimamarsj”, samlet ca. 2500 mennesker seg for å protestere mot enkelte partiers unnfallenhet når det gjelder klimaspørsmål, og Karl Ove Knausgård karakteriserte passiviteten for skammelig og preget av grådighet. Jeg er enig med Knausgård i at klima er en av våre viktigste utfordringer i dag. Enigheten omfatter også at åpning av kullgruver i USA og ukritisk oljeutvinning i våre havområder, er langt inn over grensen til det klima-uforsvarlige.

Når vi ser hvilke allianser Knausgård går inn i (se bilde fra Aftenposten), er det likevel grunn til å etterlyse hvilke strategier han og hans kumpaner har for overgangen fra et fossilt basert energiforbruk til klimanøytral energi innenfor samferdsel, industriell produksjon og landbruk. Så langt jeg kan lese meg til, er dette total mangelvare annet enn at vi ”må skaffe flere grønne arbeidsplasser”. Ja vel! Men hvordan og hva? Og i hvilket tidsperspektiv? Er det nok å stole på at digital kompetanse og gründerskap vil løse flokene?

”Norsk syke”

«Hollandsk syke» er et fenomen fra 1960-tallet da Holland brukte inntektene fra naturgass-forekomstene i Nordsjøen til ekspansjon av offentlig byråkrati og nedbygging av konkurranseutsatt industri i stedet for en langsiktig utvikling av landets næringsstruktur. «Syken» kom da inntektene fra naturressursene falt eller ble borte og det ble nødvendig med reindustrialisering og nedgang i offentlige ytelser.

I Norge har vi hatt en tendens til å se olje- og gassinntektene som evigvarende. Til nød har vi innrømmet at oljealderen vil ta slutt først når havbunnen er tørr. At det settes spørsmålstegn ved en slik oppfatning, vil føles ubehagelig for mange. Særlig for politikere som fortsetter å love gull og grønne skoger tiår etter at de burde satt i gang en langsiktig omlegging av den økonomiske politikken. Velferden skal øke og øke, om enn ikke i samme tempo som før!

Her skal det utvinnes til siste dråpe.

I løpet av de siste fire-fem årene har vi sett at Norge er i god gang med å forberede en slags «Norsk syke» langs de samme linjene som Holland gjorde på 60-tallet. Politikerne i de største partiene vegrer seg imidlertid for å ta konsekvensene av kunnskapen. Det er uforståelig, særlig fordi en i tillegg til de rent økonomiske betraktningene, har fått entydig kunnskap om at bruk og forbruk av fossile energikilder har alvorlige klima- og miljøkonsekvenser:

•             I Afrika blir avlingene svidd bort av stekende varme.

•             I Asia forsterker monsunregnet seg kraftig og land
               og folk oversvømmes av en syndeflod.

•             I Amerika herjer orkanene kraftigere og våtere enn før.

•             I polare strøk smelter isen raskt.

•             Klimaet er i ulage og miljøene både i lufta, på jordens
               overflate og i vannet ødelegges.

Forskere og meteorologer er klare på at generell oppvarming er hovedårsaken.

 

Klima

Men vi skal tydeligvis bare fortsette å fylle atmosfæren med fossilt søppel, for som det tilnærmet sies i de toneangivende, norske partiene – vi forsøpler renere enn andre; la oss fortsette så lenge som mulig! Vi kan da ikke miste arbeidsplasser, selv om jorda går under!

Pensjonistpartiet mener dette er en særdeles kortsiktig og uhyre farlig tankegang. I så måte kan vi derfor være delvis enige med klimademontrantene fra i går. Det er skammelig og det er kortsiktig. Det viser en unnfallenhet for prioriteringer som grenser til det kriminelle overfor våre etterkommere.

Som ett av småpartiene som tar klimatruslene på alvor og ønsker en levelig klode også i fremtiden, har vi i våre program slått fast at oljevirksomheten må trappes ned raskt. Ressursene til innovasjon og utvikling må vris vekk fra olje- og gassnæringene og mot et grønt næringsliv og et ansvarlig økonomisk regime. Det må fastsettes en utfasingsplan som ivaretar så vel behovet for nye arbeidsplasser samt behovet for en ny og ansvarlig klimaforståelse.

Planen slå fast at reduksjonene av CO2-utslipp i all hovedsak må tas i Norge. En grei innledning må være å slå fast at Lofoten, Vesterålen og Senja ikke skal røres. Annet vil være å ”pisse i matfatet” og skyve ansvaret over på andre land utenfor Europa.